goldencolombia.com.co

Nasjonalparken Tayrona ligger klemt mellom det mektige fjellmassivet Sierra Nevada de Santa Marta og Det karibiske hav. 150 kvadratkilometer med natur en ikke finner mange steder i verden. Her finner en 108 ulike arter pattedyr og over 400 arter fugler. 773 ulike fiskeslag hvorav de fleste på korrallrevene som beskytter de maleriske strendene og resten oppover i elvene med vann fra isbreene høyt der oppe i Sierra Nevada.

	GALLERI 1

Man antar at de første menneskene ankom dette området for 15-20 000 år siden, og da i form av nomader som var jegere og samlere. Fra 600-tallet av har man spor etter folket som ga området dets navn: Tayrona-stammen. Disse skulle bli kjent for ettertiden som fremragende kunstnere innen gull og keramikk, og ikke minst som et teknisk langt fremskredet samfunn med bylignende samfunn og med ferdelsårer med broer og annen ingeniørkunst.

Da spanjolene ankom var Tayrona-stammen en av dem som kjempet de hardeste kampene mot erobrerne. Men stammen ble utryddet i løper av 1500-tallet og kun etterlevningene av deres konstruksjoner og deres kunst er nå tause tidsvitner om samfunnet som eksisterte her. Enskjønt, andre indianserstammer i fjellet som overlevde, hevder at tayronaene har gjort seg usynlige og vil komme tilsyne når den hvite mann en dag tar til fornuften.

Og ta til fornuften føler man at man gjør når man tilbringer tid i dette paradiset. Kun en halvtimes kjøring fra storbyen Santa Marta, og en føler seg satt tilbake til tidenes begynnelse. Allerede i Guachaca får vi et tegn på hva som er i vente, lange boder på hver side av veien selger anón, corozo, guanábana, tamarindo, zapote, nispero og en verden av andre merkverdige frukter. Etter å ha fyllt sekken, fortsetter vi til Quebrada Valencia, der vi begynner spaserturen oppover dalen der Valencia-bekken renner, for å komme opp til de berømte kulpene og fossefallene der Robert de Niro filmet The Mission på 80-tallet.

	GALLERI 2

Esler fullpakket med kaffesekker og andre varer fra småbrukene oppe i fjellet passerer oss, og bøndene hilser hjertelig på kolombiansk vis. Vi passerer under noen kjempetrær som lever i symbiose med noen slyngplanter som gir det majestetiske treet et langt skjegg som står til alderen. Ungelatter høres oppe i treet der de slynger seg i lianene.

I kulpene ligger de voksne og stirrer på den blå himmelen mens ungene stuper og plasker. Vi synker ned i en av dem og føler oss nok ikke så forskjellig fra Tayrona-indianeren som satt akkurat her i denne kulpen for tusen år siden.

På nedturen stopper vi ved en liten bod ved stien der en ung jente selger hjemmelagede sjokoladeprodukter. «Fra en liten gård oppe i dalsiden her», sier hun og vi slår inn på en bratt sti som fører oss opp til Alex. En hippie som kom til Parque Tayrona fra Bogotá for snart 30 år siden og som nyter det gode livet her i urskogen.

Han forteller at han dyrker absolutt alt han trenger her på gården. Til klær og helsetjenster trenger man penger, så derfor arbeider han med de andre gårdene i omegnen med å produsere ulike gårdsprodukter av sjokolade som de selger til turistene, og som de også håper på å kunne selge utenlands.

Stadig vekk mellom utlegningene om livet her i fjellet, eller om internasjonale nyheter (batterier til radioen er en annen ting han bruker penger på), stemmer han i med en sang akkompagnert på gitar eller med ulike selvproduserte rytmeinstrumenter. Han viser oss trehytten sin der han sover under et myggnett, og han rister kakaobønner. Den varme sjokoladedrikken søtes med panela, brunt uraffinert sukker som han utvinner fra sukkerrørene bak hytten der vi sitter.

	GALLERI 3

Det lakker mot kveld og Alex skjærer opp en guayama som han forvandler til en kremet, gul suppe. Barna fra nabogårdene som som vanlig har kommet innom for å lese i bøkene hans, benker seg rundt det enorme bordet laget en en kjemperot og slikker seg rundt munnen.

Dagen etter begynner ved soloppgang over Karibien på den makeløse stranden på Finca Los Angeles der både kolombianere og utenlandske turister kamperer i små idylliske strandhytter. De få som var oppe i det dagen grydde, spaserte kilometervis i de brenningene, eller bare satte seg rett ned i det lunkne vannet og mediterte.

Etter frokost og kvalitetstid i hengekøyen, rusler vi fra Los Angeles retning Rio Piedra. Det som virker å være en veldig flod, presses ut mellom noen steiner på stranden så det viser seg at floden selv nok ikke kan være så mange desimetre dyp. Kneisende på klippene over Rio Piedras utløp står et vakkert hus med palmetak, designet av arkitekten Simon Velez for kunstmaleren Gloria Mejia som bodde her de siste årene av sitt liv. I dag

er det sønnen som disponerer huset og heldigvis baserer han seg på utleie av huset så flest mulig kan få oppleve dette magiske stedet. Som alle konstruksjoner i strandsonen i Colombia, er det laget av bambus, treverk og palmetak for at det ikke skal gjøre varige, uopprettelige inngrep i naturen. Mange land kunne hatt noe å lære av det.
To fiskere hilser blidt idet de vandrer forbi med sine sirkulære notgarn som de begynner å slynge ut i bølgene. Slik Tayronas innbyggere har gjort i uminnelige tider.

	GALLERI 4