goldencolombia.com.co

Hvis du vil oppleve Karibien, dra til Cuba eller Den Dominikanske Rebublikk

hvis du vil oppleve Stillehavet, dra til Chile

hvis du vil oppleve Andesfjellene, dra til Ecuador

hvis du vil oppleve Amazonas, dra til Brasil

hvis du vil oppleve gamle indianerkulturer, dra til Mexico eller Peru

men hvis du vil oppleve alt dette samlet, dra til COLOMBIA!

Den sørøstlige delen av Colombia, den som grenser mot Peru og Brasil, er Amazonas-jungel. Nord for Amazonas finner vi Colombias ”pampas”,  Los Llanos; et flatt steppeland som også strekker seg langt inn i Venezuela der vaqueros på hesteryggen har drevet med kvegdrift i århundrer.

Vest for Amazonas og Llanos reiser Andesfjellene seg. Helt sør i Colombia deler verdens lengste fjellkjede seg i tre: Cordillera Oriental, Central og Occidental. På den østlige fjellkjeden finner man hovedstaden Bogotá og der begynner høysletten, el altiplano Cundiboyacense som strekker seg nordøstover mot Venezuela.

Bogotás innbygere er i den heldige situasjon, at selv om de lever i et heller kaldt klima til i tropene å være, på 2600 meter over havet, kan de ”dra til Syden” på halvannen times tid. Setter man kursen vestover stuper veien bratt ned i Magdalena-dalen der man snart befinner seg bare noen hundre meter over havets overflate – og i en bakende varme. Her ved den x1540 km lange Magdalena-floden kan man forsette opp i den midtre fjellkjeden, der man først vil ankomme Eje Cafetero – kafferegionen som består av fylkene Caldas, Quindio og Risaralda – hvorfra en igjen kunne reist sørover gjennom Caucas-dalen til millionbyen Cali, eller nordover langs Cordillera central til fylket Antioquia med hovedstaden Medellín.

I tidligere tider kunne man også her satt seg på en elvebåt og reist ut til den karibiske kysten. Og ikke bare kunne – i århundrer var dette den eneste kommunikasjonsåren mellom hovedstaden Bogotá og de karibiske kystbyene som knyttet landet til Europa og Nord-Amerika. Den som vil vite mer om denne fordums reiseformen, kan lese Generalen i sin labyrint av Gabriel García Márquez – som handler om frigjøringshelten Simón Bolívars siste reise – eller Leve, for å fortelle - selvbiografien til samme forfatter – som skildrer forfatterens reise fra Baranquilla med dampbåt opp floden for å begynne på gymnas i Bogotá.

Vel halvveis opp til kysten – La Costa – åpner dalen seg opp til Magdalena-bassenget, en fordypning i terrenget der Magdalena-elven danne et intrikat system av elver, vann og innsjøer. Øst for Magdalena-flodens utløp, mot grensen til Venezuela, ligger fjellmassivet Sierra Nevada de Santa Marta, verdens høyeste kystfjell som reiser seg steilt opp fra den karibiske stranden og opp til de snøkledde toppene på 5800 meter høyere oppe.

Øst for Sierra Nevada finner en Colombias eneste ørken, den golde og styggvakre halvøyen La Guajira.

Helt vest i Colombia, på Stillehavskysten, ligger fylket Chocó, en enorm regnskog og et av de stedene i verden med mest nedbør. Denne landsdelen har alltid vært lite kjent i Colombia – og fremdeles vet en svært lite om hva som befinner seg i denne veldige urskogen.

Denne voldsomme geografiske variasjonen innad i ett enkelt land gjør at Colombia er landet med nest høyest biodiversitet i verden, såvidt etter Brasil. Og regner man biodiversitet per kvadratkilometer er Colombia ubestridt verdens mest biodiverse land.

I Colombia regner en at det finnes nærmere 1000 fruktslag, av hvilke vel 150 er i vanlig bruk til salater og juicer. Det finnes 1815 arter fugler, 14 000 arter sommerfugler, rundt 50 000 blomsterslag – hvorav 3500 orkideer. Blant annet. Denne biodiversiteten skyldes selvsagt at praktisk talt alle jordens økosystemer er representert i Colombia.

At dette gjør Colombia til et fantastisk ferieland for økoturisme er klart. Et annet forhold er at i denne rikdommen ligger svar på spørsmål vi ennå ikke har stilt, såvel medisinske som filosofiske; slik Colombias store forfatter William Ospina er inne i dette utdraget fra essayet García Márquez og den amerikanske verden:

4. Fornemmelsen for naturen

Enhver innbygger i Amerika, til tross for sine forsøk på å bebo en polis - i den urbane betydningen - lever i tett naboskap med en natur som ikke er beseiret overhodet, til en viss grad navnløs og i høy grad ukjent. Når vi tenker på at ethvert europeisk apotek bygger på kjennskapen til de seks tusen vegetabilske arter som finnes på kontinentet, og at det ekvatoriale Amerika har 50 000 planteslag hvis egenskaper kun sjamanene i Amazonas har dypere kjennskap til, forstår vi bedre den overveldende tilstedeværelsen av naturen i det amerikanske menneskets forestillingsverden. Naturen er ikke der noe kjent (sant å si er den ikke det noen steder), men i Amerika er det vanskeligere å falle for den illusjon at vi har underkastet og tatt kontroll over naturen, at vi så å si har temmet den. Og dette - som kunne virke å være et eksternt fenomen, relasjonen som vi etablerer med skogene og elvene, med dyrene og med klimasonene - er noe som også inkluderer relasjonen med vår egen opplevelse av menneskelighet og med vår egen kropp.

Vårt Amerika er fremdeles perpleksitetens rike. Dette skyldes i like monn spenningene og mistilpasningene mellom virkeligheten og språket og mellom etnisk blanding og kulturelle synteser. Det er stadig overveldende at disse områdene som er så komplekse ved sin geografiske og biologiske egenart, faktisk har beriket seg ytterligere ved omverdenens bidrag til rase, språk, tradisjoner, religioner, filosofi, økonomiske modeller og politiske idealer. Jeg tenker på mitt land Colombia for eksempel, der vi hovedsakelig verken er hvite europeere, amerikanske indianere eller afrikanske svarte, men et av de mest mestiserte landene på kontinentet. Og det i en region som på én og samme tid ligger i Karibia, Andesfjellene, Amazonas og ved stillehavskysten; som snakker et språk som er en ærverdig etterkommer etter latinsk og gresk; som praktiserer en religion av hebraisk, gresk og romersk herkomst; som har adoptert enkelte samfunnsinstitusjoner som ble avfødt av opplysningstiden og den franske revolusjon; som har innordnet seg handelssamfunnet og globaliseringens dynamikk alt for fem århundrer siden; som produserte størsteparten av det gullet som bygget den moderne europeiske sivilisasjon - og jeg sier til meg selv at det er knapt forståelig at kunsten

og litteraturen som reiser seg fra denne fargerike kompleksiteten, er rikere på fusjoner enn det man kan ane, og at disse fusjonene i medrivende og lidenskapelige øyeblikk kan klare å skape en syntese av planetens kultur.

5. Den ekvatorialske stripens farge

En av de meste interessante fenomener ved vår amerikanske verden og i særdeleshet ved vår ekvatorialske region, er hvordan vi deltar i den gule stripen, i den ekvatorialske stripen av planeten. Den fjerde breddegrad som ikke bare frembringer den høyeste biologiske diversitet, men også brorparten av det oksygenet som planeten puster. Det er en region der det ikke finnes årstider. Det vil si: der naturen aldri hviler, der jordsmonnet aldri sover, der solen og vannet, for å si det slik, holdes i en evig søvnløshet. Man kan si at det er den perfekte region for at drømmer skal kunne blomstre i våken tilstand. Lyset skaper en annen fargerikdom, himmelen er mørk med gigantiske skyer, regnet skaper iblant uendelige skybrudd, det er regionen for skrekkelige overnaturlige stormer, øredøvende torden og oversvømmelser og jordskred. Elvene endrer sitt løp, og jordens overflate strekker seg i blant for å tilpasse seg til aktivitetene nede i dypet.