www.goldencolombia.com.co

Hay Festival of Litterature and Arts gikk første gang av stabelen i Hay-on-Wye i Wales i 1988. Siden 2006 har denne festivalen, som Bill Clinton har kalt litteraturens Woodstock, også blitt avhold i Segovia i Spania og i Cartagena de Indias i Colombia.

De fire siste dagene av januar i 2010 ble Cartagena inntatt av forfattere, poeter, journalister, medievitere, kunstnere og intelektuelle fra hele verden – i tillegg til alle som kom for å høre på dem. Å vandre gatelangs mellom foredrag, debatter, forfattermøter i den vakre gamlebyen i Cartagena er noe alle burde opplevd en gang i livet.

To av hovednavnene på festivalen kan vel kalles norgesvenner, og den tredje skulle få nobelprisen i litteratur senere på året. Her er litt av det vi så og hørte:

Se bildeserier fra Cartagena her:
	GALLERI 1			GALLERI 2

De to fordums bestevennene hadde ikke sett hverandre siden Slaget i Mexico by hin famøse februardag i 1976. Nå var Mario Vargas Llosa ankommet Cartagena de Indias for å delta på litteraturfestivalen Hay den siste uken av januar, og Gabriel García Márquez hadde forlenget juleferien som han tradisjonen tro hadde tilbrakt i sitt kolombianske hjem i den vakre kolonibyen; Vargas Llosa tok inn på hotellet tvers over gaten. I jubileumsutgaven av Hundre års ensomhet som utkom i 2007, hadde Vargas Llosa gitt tillatelse til å inkludere et utdrag fra sin doktorgradsavhandling, García Márquez: la historia de un deicidio - den så langt fremste analyse av den magiske realismens hovedverk som han trakk fra markedet etter bruddet med vennen. Gjenforening og forsoning lå i luften.

Ingen av forfatterne har noensinne kommentert hendelsen. Det man vet er at Mario slo en intetanende Gabo i bakken idet han ropte "Her er for hva du sa til Patricia". De faktiske omstendighetene rundt Gabos intervensjon i Mario og Patricias kortvarige separasjon vil nok gå i graven med disse tre. Imidlertid kan nok også andre forhold ha vært med å bidra til at det rant over for kadetten som var det forfatterne i den latinamerikanske boom-generasjonen kalte Vargas Llosa. Modellpen, oratorisk briljant, analytisk og pedantisk - opptatt av å gjøre det rette i enhver situasjon – og med en imponerende litterær produksjon var han den største stjernen på det latinamerikanske litterære firmamentet. I 1967 ble han tildelt den nyopprettede Rómulo Gallegos-prisen, og det var i den anledning han traff García Márquez for første gang. Da hadde Hundre års ensomhet nettopp kommet ut - to dager tidligere hadde en euforisk Carlos Fuentes fortalt Pablo Neruda i Paris at romanen kom til å bli Latin-Amerikas Don Quijote – og da kolombianeren ble historiens andre vinner av den samme prisen i 1972, var García Márquez allerede et fenomen som unndro seg sammenligning med de andre boom-forfatterne.

Ikke minst politisk hadde de to vennene som på sekstitallet delte sin entusiasme for den kubanske revolusjonen, drevet langt fra hverandre. Vargas Llosa, som med tiden skulle ende opp som nyliberal presidentkandidat i Peru, hadde brutt med Cuba i 1971, mens García Márquez, spesielt etter Salvador Allendes fall, hadde styrket sin støtte til Castro og sågar innledet et vennskap med ham. García Márquez' syn på de politiske forholdene på kontinentet, og særlig i hjemlandet, hadde vært velkjent og relativt uendret siden han skrev den satiriske novellen Mamá Grandes begravelse i 1959:

De herskende eliter tillot ikke sosiale endringer, frie valg i korrupte, klientelistiske samfunn var lite annet enn skuebrød for å legitimere undertrykkingen. Kritikken mot denne hans negative holdning til representativt demokrati på latinamerikansk kommenterte han i sin tale under Nobel-seremonien i 1982: "Hvorfor nektes vi retten til originalitet – som vi innvilges reservasjonsløst i litteraturen - […] i våre tunge anstrengelser for å oppnå sosiale endringer?" Etter murens fall ble imidlertid Gabos politiske prosjekt mindre eksplisitt; kanskje ble det spesielt hemmet av spagaten han havnet i mellom sine to engasjementer i Karibia: Støtten til Fidel i Havanna og kampen for det frie ord gjennom sin egen journalistiske stiftelse, Fundación Nuevo Periodismo Iberoamericano, i Cartagena.

Vargas Llosa holder publikum helt ytterst på velursetene i Cartagenas ærverdige Teatro Adolfo Mejía der han blir intervjuet om sine egne verker og om skrivekunsten i sin alminnelighet av den kolombianske forfatteren Héctor Abad Faciolince. I en drøy time skjenker han sjenerøst av sin litterære innsikt før vi brått er tilbake i virkeligheten utenfor da en spørsmålsstiller vil vite hva forfatteren mener om Colombias politiske situasjon. Vi fornemmer hvordan Héctor Abad - som dagen før hadde hyllet Vargas Llosa i et essay i El Espectador som en usedvanlig intellektuelt redelig samfunnsdebattant – krymper seg i stolen når Vargas Llosa greier ut om det han oppfatter som dagens skisma i latinamerikansk politikk: skillet mellom den populistiske, udemokratiske venstresiden med Chávez i føringen på den ene side og konvensjonelle demokratier - i varierende fargenyanser - på den annen. Og herunder Colombia. Colombia va por buen camino – er på rett vei – og har fremragende politisk ledere.

Slik kunne det jo også sies. På denne januardagen i 2010 prøvde President Uribe fremdeles å endre grunnloven for å bli gjenvalgt til en tredje presidentperiode, og hadde i flere år ligget i hard strid både med landets høyesterett og konstitusjonsdomstol. En tredel (sic) av kongressens representanter var dømt eller under etterforskning for paramilitær korrupsjon. Samme uken skulle meldingen komme om at ukemagasinet Cambio, der García Márquez hadde vært hovedaksjonær i mange år, var lagt ned av eierne, og Héctor Abad var langt fra den eneste samfunnskommentatoren som skulle forklare dette med de for presidenten mange ubehagelige avsløringer magasinet hadde stått for de siste årene. Og avisene var disse ukene, halvannen måned før kongressvalget, fulle av reportasjer om stemmesalget som skamløst pågikk i de ulike byene (prisen på en stemme varierte mellom 60 og 200 kroner).

Mot slutten av den lange monologen trekker han frem Bolívar sine vyer om integrering av de ulike samfunnsgrupper - og om et samlet Amerika:
- De økonomiske og politiske kreftene har konspirert om å splitte oss, men kulturen samler oss; Latin-Amerika er én nasjon.

Som de fleste av Ospinas utlegninger, kunne denne vært sendt uredigert rett i trykken, og salen – godt fylt opp av politikere og andre øvrighetspersoner som Ospina på utsøkt manér har æreskjelt i flere tiår, og som egentlig ønsket å høre alt annet en dette – gir, overveldet og overrumplet, en rungende applaus.

William Ospina er kjent for sine leksikalske kunnskaper innen - særlig europeisk - historie og kunst, og mens Latin-Amerika ventet spent på oppfølgeren til Ursúa i 2008 var han, i forbindelse med sin opptreden på Litteraturhuset i Oslo, på rundreise i Norge og studerte stavkirker og vikingskip, Grieg og Munch, innvandring og sosialdemokrati. Da vi treffer ham dagen etter, forteller han humrende om hvordan han endelig fikk gjort ferdig El País de la Canela, denne høysangen til den søramerikanske regnskogen, på en liten kafé i Tromsø takket være snøstormen som i dagevis raste utenfor.

Vi står foran Portal de los Dulces, stedet der den unge elskende i romanen Kjærlighet i koleraens tid mister sin utkårede idet han visker en strofe fra vallenatosangen Den kronede gudinne av den blinde komponisten Leandro Diaz inn i hennes øre. Ospina har tilbrakt kvelden før sammen med nettopp García Márquez på et av Cartagenas små vannhull og hørt på en av de legendariske vallenatotrubadurene - denne kolombianske countrymusikken som oppsto i møtet mellom afrikansk, indiansk og europeisk musikktradisjon. "Sangene som lærte meg å fortelle historier" som nobelprisvinneren selv sier. Foran oss holder en gruppe ungdommer på med en frenetisk danseoppvisning til en mapalé fremført med tambortrommer og andre afrikanske rytmeinstrumenter.

- Vi er ikke europeere, selv om de som alltid har styrt landet, har trodd det og skammet seg over alt dette andre. Vi er en syntese av hele verden: av Europa, av Afrika – og av Asia, de som ankom for 20 000 år siden. Den kolombianske staten mener han er utformet for å holde på de bemidlede samfunnslags privilegier og motvirke sosiale omveltninger. - Men når en tillater sosial misere og ekstrem fattigdom… da kollapser også alt annet. Jeg har sagt at Colombia er landet der de fattige ikke kan spise, middelklassen ikke kjøpe - og de rike ikke sove. Et land fundert på egoisme og ekskludering som fortærer seg selv, mens det spør seg hvorfor.

- Her prøver alle å redde seg selv, det finnes ikke noe kollektivt prosjekt - for ingen føler seg som verdige og stolte borgere av en nasjon. Etter at den eneste som har prøvd å skape slike solidaritetsbånd mellom kolombianere, presidentkandidaten Jorge Eliécer Gaitán, ble myrdet i 1948 har sågar bare det å ta opp slike store spørsmål blitt ansett som oppviglersk og forræderisk. Men denne korrupte, dysfunksjonelle staten er bare et produkt av samfunnet. Det er ikke staten som kan forandre samfunnet – slik den revolusjonære ungdommen som ville ta makten på 60-tallet trodde. Det er samfunnet som må forandre staten. Og derfor må samfunnet forandres først. Vi må endre vår grunnleggende måte å være kolombianere på, vi må finne et nytt språk overfor omverden, et som reflekterer mangfoldet og samtidig gir samhørighet, noe som bringer en ny mening til nasjonen og historien. Med et slikt utgangspunkt kan vi skape en bevegelse som kan sette disse store endringene i sving.

Det ble aldri noe møte mellom de to aldrende dikterne; som var det en innstudert sistescene så vi Vargas Llosa forlate Hotel Santa Clara i drosje mens García Márquez satt med ryggen til på terrassen i nabohuset.

Antagonismen de to har representert ved sine respektive - tilkortkommende – politiske prosjekter, har imidlertid bidratt med erfaringer og innsikt til nye generasjoner i tankens tjeneste, og kanskje til en ny politisk syntese for Latin-Amerika. Ospina snakker om et sosialdemokrati med høyt innslag av kulturell kreativitet som kan forløse individenes energi i en kamp for et mer rettferdig, vakrere samfunn. Han erkjenner at denne bevegelsen etter hvert har fått mange og kraftfulle manifestasjoner i landet, men euforisk er han likevel ikke: - Vi er uansett underkastet den internasjonale rovdyrkapitalismen og narkotikaindustriens makt. Men dette er det viktigste vi selv kan oppnå: å påvirke vårt språk og vårt selvbilde. Selv om folket tar dette svært sakte inn så blir det innkorporert på en slik måte at det ikke kan misbrukes av noen. Og dessuten handler ikke dette for oss om å komme til himmelen, kun om å komme oss ut av helvete.

Epilog

Dagen etter treffer vi William Ospina igjen, denne gang som entusiastisk tilhører i Teatro Mejía. Det er hans visjon om den kulturelle fusjonen mellom det høye og lave, den nye nasjonalfølelsen, som nå skal manifesteres på podiet. Der oppe, under krystallysekronene, sitter et annet av festivalens hovednavn, Leandro Díaz - den blinde komponisten som skrev Den kronede gudinne i 1949. En vallenatosang – en sjanger som den gang hadde status på linje med dansebandmusikk. Født blind, av en fattig ugift mor, farget. Utgangspunktet og oppveksten kunne knapt vært verre. Men nå tar han imot den samme hyllesten fra det kolombianske etablissementet som han hadde mottatt på Bjørnsonfestivalen i Molde noen måneder tidligere. Men hans ord var like ramme:

Yo soy un grito, yo soy la pena
soy una queja, soy un suspiro
para la gente soy un problema
ni las tinieblas pueden conmigo


Jeg er et skrik, jeg er smerte
jeg er en klage, jeg er et sukk
for menneskene er jeg et problem
ikke engang mørket holder ut med meg