www.goldencolombia.com.co

Vi er på Cartagena Music Festival i Cartagena de Indias på den karibiske kysten av Colombia. Byen er fyllt opp av klassiske musikere og musikkelskere fra hele verden. På pressekonferansen på det ærverdige hotellet Santa Teresa sitter en representant for orkesteret City of London Sinfonia oppe på podiet sammen med Colombias store klassiske komponist, Francisco Zumaqué. Londonorkesteret er på Cartagena Music Festival for annen gang og denne gang har de blant annet innøvd Zumaqués spesialskrevne verk til festivalen, Himno a Colombia.

Mens han vrir sine svette, bleke hender, forklarer briten lavmælt på oxfordengelsk om hvilken fordel det var å ha kolombianske gjestemusikere i orkesteret når de skulle tolke disse uvante rytmene fra Zumaqué. Orkesteret har dessuten vært både på tur med en chiva (kolombiansk partybuss) med dundrende champeta og på salsakurs for å bedre forstå den musikalske konteksten i Colombia. Zumaqué får noen høflige spørsmål fra salen om hvordan det har vært å arbeide med orkesteret – givende – og om sin inspirasjon i den klassiske musikkverden – Nadia Boulanger (hans lærer i Paris), Stravinskij, Bartók...

	GALLERI 1

Stiftelsen Golden Colombia innleder et spørsmål til Zumaqué med å referere til den nasjonalromantiske perioden i Norge, og hvordan Bjørnson og Grieg skapte internasjonalt anerkjent kunst basert på underkjent, folkelig kultur og om hvordan dette bidro til å forme en ny nasjonal identitet i Norge som overtok for den identiteten en tidligere fikk gjennom klasse og stand. Om Zumaqué tror det samme kan være mulig her, om møtet mellom høy og lav kultur kan få den samme betydningen for Colombia?

El Maestro reiser seg fra stolen med et brak – sidemannen begynner igjen bekymret å vri hendene - og tordner:

Dette er et fundamentalt poeng! Musikk er ikke bare noter, det er selve kulturen i et land! Det er den totale kulturen, det er en kultur som skaper bånd, det er den deltagende kulturen! Her i Cartagena har vi nå mennesker fra hele verden, det er noe som binder oss sammen! Det å lage musikk er ikke det å lage et stykke - det er kun noe... anekdotisk for meg – det viktige er at folket forstår at vi er ett! Ikke de onde og de gode, de svarte og de hvite... Vi er ett folk som marsjerer i retning av en bedre struktur, mot et demokratisk, sterkt og vakkert land! Det er det jeg søker!

Så, ja, dette er sannelig et fundamentalt spørsmål! Musikken kan konsolidere et land, det kan gi det fremdrift! Nettopp fordi den har denne evnen, denne politiske, filosofiske...HOLISTISKE evnen! Noe som forbinder og som omfavner oss!

Det er ikke bare å si Si, si Colombia (nynner ironisk på en av sine kjente verker), det skal være SI! SI! COLOMBIA! TAM TAM TA TA!!

Det er det som interesserer meg, at vi sier SI! SI! COLOMBIA! At vi føler tilhørighet, at vi er ett folk som arbeider, som kjemper! Det søker jeg med musikken. Takk for spørsmålet! Og takk til alle de som har kommet til Cartagena, fra Europa, fra Venezuela, fra Asia, fra USA. Takk til de som har tatt med seg sine nasjonale, musikalske tradisjoner hit! De som vil gi noe til verden. Bare slik kan vi gjøre verden bedre, til et deiligere sted. Når alle bidrar!

Det er det vi gjør i Colombia, vi tilbyr kultur til universet, til planeten. En ny visjon!

Takk!

Si, si, Colombia var Zumaqués komposisjon som ble brukt som det kolombianske landslagets offisielle sang på nittitallet da Colombia var i tre VM-sluttspill på rad. Et annet av hans mest kjente verk er det jazzaktige Macumbia basert på rytmer fra Colombias karibiske kyst (navnet spiller både på García Márquez' fiktive landsby Macondo, en av nasjonalrytmene i Colombia, cumbia, og den afro-brasilianske religionen macumba). Og Himno a Colombia som ble urfremført av City of London Sinfonia under festivalen, er utformet som en reise gjennom Colombia med utgangspunkt i den sørlige delen på grensen mot Ecuador, der en fornemmer de ulike regionenes rytmer, instrumenter og karisma etter som stykket sveiper nordover mot den frenetiske kulturen ved den karibiske bredden.

Dagen etter treffer vi en av Colombias fremste musikkvitere og -utøvere, Iván Benavides, på en av Cartagenas mange små kafeer. Han arbeider for tiden for kulturdepartementet med å etablere gratis musikkstudioer rundt i landets småbyer, og er dypt imponert over hva han har hørt av unge musikere over hele landet. Han er i offentligheten mest kjent for både å spille med og komponere for artister som Carlos Vives og det kolombianske fusionbandet Sidestepper.Hans siste prosjekt var imidlertid plateutgivelsen Mestizajes der Bogotás filharmoniorkester fremfører tradisjonsrike kolombianske rytmer sammen med et knippe av landets største artister – alt fra cumbia med Totó la Moposina til hiphop med stillehavsrytmer med Choc Quib Town.

Den rene klassiske musikken fra Europa ikke ville kunne fått noe bredt gjennomslag i Latin-Amerika, så det er naturlig at symfonisk musikk her møter populærmusikken. Men også i Europa er den klassiske musikken på vikende front, og kanskje særlig under de rådende vinder med overdreven intellektualisering av musikken beveger den klassiske musikken seg ytterligere vekk fra publikum. Den såkalte nye kompleksiteten blir uforståelig for flertallet av lytterne. I møtene med latinamerikanske rytmer finner den klassiske musikken inspirasjon og et lydhørt publikum langt fra de salongfähige sirkler Amerikanske komponister har påvirket den klassiske musikken lenge: brasilianske Villa-Lobos, stadig nye kammermusikkarrangementer av Piazollas tangoer, meksikanske Chávez som bruker aztekernes trommer i sine kompoisjoner. Og Cronos Quartet har lenge vært kjent for sin folkemusikkinspirerte eklektisisme .

	GALLERI 2

Så er også Latin-Amerika særlig godt stilt for å kunne utøve slik en rolle. Musikk er en del av dagliglivet her, kanskje i større grad enn noen annen del av verden. Alle feiringene, festivalene og karnevalene krever tonefølge. Dessuten frykter man ikke her det urene, blandingen. Slik er vår kultur! Det er helt vanlig... Vi er lettere gjennomtrengelige! Her omfavner ungdommen raskt de nye uttrykkene innen rock og hiphop. Vi har lettere for å skape fusjoner siden vi er en slik ung kultur. Vår vitalitet er sterkere. Kinesiske Wan Wan, som jeg forøvrig beundrer, har det for eksempel vanskeligere som arbeider i en tusener av år gammel tradisjon.

Vi har blant annet funnet at det er svært enkelt å koble de afrokolombianske musikktradisjonene med elektronika. Den afrikanske spørsmål-svar sangen mellom forsanger og kor har den samme sirkulære logikken som elektronika, og dette er vanskeligere å innpasse i den vestlige lineære musikalske tradisjonen.

Klassisk musikk og populærmusikk har aldri hatt særlig med hverandre å gjøre i Colombia. Men slike prosjekter som denne festivalen og Mestizajes er noe langt mer enn et fikst påfunn fra meg og andre musikere. Colombia har alltid vært et ekstremt diverst land; diversitet som håndteres bra kan være en velsignelse, men blir den håndtert dårlig er den en forbannelse. Slik har det vært her, vi har aldri vært gode på dialog med «den andre». Derfor er disse møtene med to så ulike tradisjoner som klassisk musikk og populærmusikk en interessant og symbolsk viktig øvelse. Det er en nødvendighet for landet!

Samme kveld fylles Plaza San Pedro Claver i den idylliske gamlebyen til gratis utekonsert med Lodonfilharmonikerne. Stillheten er total når Zumaqués hyllest til sitt hjemland fremføres, etterfulgt av orkesterets tolkning av vallenatokomponisten Rafael Escalonas La Casa en el Aire, også i Zumaqués arrangement (Escalona var en slags kolombiansk Alf Prøysen-skikkelse som døde i 2009).

Etter konserten strømmer noen av tilskuerne ut av den noe turistpregede gamlebyen og inn i bohemstrøket Getsemaní med dets litt lurvete, men desto mer autentiske barer med livemusikk. På Bar Havana dukker plutselig en korpulent, middelaldrende hvit mann med langt rastahår og fotsid, hvit kjortel opp på scenen. Alfredo de la Fe - salsaens Jimi Hendrix. På sin elektriske fiolin spiller han kolombianske klassikere til publikum ber om nåde. Og hvem andre ser vi plutselig - rødmusset og svettende - i den ekstatiske folkemengden enn Londonfilharmonikernes forknytte representant fra pressekonferansen?

På den samme plazaen noen dager senere spiller Puerto Candelaria fra Medellín opp sine vindskeive blanding av jazz, rock og kolombianske rytmer som guasca, porro, vallenato y chucu-chucu. Opp på scenen stiger etterhvert Shanghai String Quartet og like etter solistene Bella Hrístova, Alica Weilerstein og Hsin-Yun Huang. Colombianske flagg vaier i folkehavet og fra hustakene flagrer konfettien som viser seg å være ekte blomsterblader i det kolombianske flaggets farger. The Proms – eat your heart out!

Dagen før hadde cello-solisten Alisa Weilerstein trollbundet publikum i Cartagenas praktfulle teatersal Adolfo Mejia. Etter henne hadde imdlertid Bahía Trío fra den kolombianske stillehavskysten gått på scenen med tambortrommer og marimba de chonto (en slags xylofon). Enkelte fra Cartagenas borgerskap hadde hoderystende forlatt salen, synlig ille berørt av å få presentert denslags primitiv musikk i byens kulturelle storstue. Dumt for dem, for det som fulgte var ren magi: Konsertpianisten Stephen Prutsman fra Los Angeles setter seg plutselig til ved et flygel på scenen, og sammen skapte «stillehavets piano», marimbaen, og det klassiske pianoet vidunderlig musikk den neste halvtimen. Ny kolombiansk musikk. Ny klassisk musikk.

Det samme gjentok seg under Trío Bahía-konserten her på San Pedro Claver-plazaen. Det var like underlig som å se García Márquez' berømte hønseflokk som tar til vingene og svever ut over Karibien. Etter en unik musikkopplevelse spredte tilskuerne seg stille utover i byens trange gater, nyfrelste i troen på at her i den magiske realismens hjemland er sannelig det meste mulig.

	GALLERI 3