Da kokain begynte å bli produsert av europeiske farmasøytiske selskaper på siste halvdel av 1800-tallet ble kokabladene stort sett dyrket i Sørøst-Asia. Etter den 2. verdenskrig har både kokadyrking og kokainproduksjon stort sett foregått i Sør-Amerika. I utgangspunktet ble kokabladene dyrket i Bolivia og i Peru, og fra 70-tallet av ble selve kokainproduksjonen utført i regi av Cali- og Medellín-kartellene i Colombia. Dyrkingen av koka økte imidlertid i Colombia, og i 1997 dyrket landet mer koka enn i Peru og Bolivia samlet. I år 2000 ble det dyrket tre ganer så mye koka i Colombia som i de to andre landene: 163 000 hektar mot henholdsvis 43 400 og 14 600 hektar i Peru og Bolivia.

Fra år 2000 av ble det gjennomført massive kokafjerningsprosjekter i Colombia - manuell kokarydding og sprøyting av plantegift fra fly - og kokadyrkingen har falt kraftig i landet. Imidlertid har dyrkingen atter tatt seg kraftig opp i Peru og Bolivia, i perioden 2000 til 2009 økte kokadyrkingen med 38% i Peru og med 112% i Bolivia, og en anslår at det i Colombia nå eksisterer 68 000 hektar kokamarker, mot henholdsvis 59 900 og 30 900 i Peru og Bolivia.

Når det gjelder kokainproduksjon er Colombia imidlertid fremdeles klart størst. Av de 865 tonn en antar ble produsert i 2008, anslås det at Colombia produserte halvparten, Peru en tredel og Bolivia resten.




Problemene kokaintrafikken har forårsaket siden det globale kokainkonsumet eksploderte fra slutten på 60-tallet, er klart mest alvorlige i Colombia. Det var her de to store kokainkartellene som supplerte det amerikanske markedet holdt til, og disse kartellenes krig mot hverandre og mot staten toppet seg med regelrette terrorhandlinger mot sivilbefolkningen utover på 80-tallet – som bilbomber i byene og bomber i passasjerfly. Etter at kartellene ble nedkjempet tidlig på 90-tallet, overtok imidlertid Colombias geriljagrupper og paramilitære dødsskvadroner den lukrative geskjeften og resultatet ble en voldsom intensivering av Colombias væpnede konflikt som hadde vart siden 1948. Fra begynnelsen på 90-tallet og frem til i dag har disse gruppene minst tatt livet av 200 000 mennesker og drevet over 4 millioner på flukt. Les mer om denne humanitære katastrofen og dens bakgrunn i vår reportasje om kokainets rolle i Colombias flyktningekatastrofe.

Etter den paramilitære organisasjonen AUC ble avviklet i perioden 2004-2006, har nye former for paramilitær kokainmafia – i Colombia betegnet bacrim (bandas criminales) - overtatt de tidligere paramilitæres rolle i kokaitrafikken. Blant de viktigste er Los Rastrojos som kontrollerer smuglingen fra Stillehavskysten, Los Paisas og Urabeños som driver sin virksomhet på den karibiske kysten, og Erpac som styrer kokaintrafikken i øst fra Colombia og inn til Venezuela. Geriljaorganisasjonen FARC styrer imidlertid den største delen av kokaivirksomheten i Colombia, men til forskjell fra tidligere skjer dette nå i stadig større grad i samarbeid med de nye paramilitære.

Konfliktene mellom de ulike gruppene fører til at sivilbefolkningen blir utsatt for vold, og fremdeles må mennesker i hundretusentalls flykte fra sine hjem i Colombia. Kokaintrafikken har dessuten negative ringvirkninger på hele samfunnet gjennom den vold og den korrupsjon som gruppene bruker for å kunne gjennomføre sine aktiviteter.

Peru og Bolivia har ikke Colombia sin lange historie med borgerkrigslignende tilstander, og kokaintrafikken har derfor ikke hatt den samme grobunn for å forårsake lignende katastrofer i disse landene. Imidlertid tyder mye på at den peruvianske marxistgeriljaen Lysende Sti, som man trodde forsvant tidlig på 90-tallet, atter har begynt å mobilisere, finansiert av voksende kokaininntekter. Den organiserte kriminaliteten forårsaker likevel i begge land stigende volds- og korrupsjonsnivåer som hemmer den sosiale og økonomiske utviklingen.


Ecuador er et annet av Colombias naboland som opplever stigende draps- og kriminalitetesrater på grunn av kokaintrafikken fra Colombia som går videre med båter i retning det nordamerikanske markedet.

Men samtlige land i Sør-Amerika blir til en viss grad brukt som transittland – enten ved at kokainet går videre på skip, med små privatfly eller med passasjerer på ordinære rutefly. Brasil og Argentina er blant de mest brukte mellomstasjonene på kokainets vei mot Europa og USA. Når et land blir brukt som en slik mellomstasjon har det også gjerne den konsekvens at kokainkonsumet stiger internt i landet. Dette henger sammen med at de kriminelle gruppene som står for smuglingen ønsker å maksimere sine inntekter og derfor søker flere kunder. Man ser ofte at kokainmafiaen rekrutterer misbrukere aktivt i storbyene på kontentets – enten fattige barn og ungdom som bruker paco eller basuco (farlige avfallsstofer fra kokainfremstillingsprosessen) eller kokain i pulverform til de mer velstående samfunnslagene. Fremveksten av et slikt internt marked forsterker rivaliseringen mellom ulike kokainbander og bidrar sterkt til volden og usikkerheten i samfunnene.


Det meste av kokainet som produseres i Peru, Bolivia og Colombia, smugles gjennom andre land, transittland, før det ankommer forbrukerne i Europa og Nord-Amerika. Siden Colombia er den største kokainprodusenten, er det naturlig nok Colombias naboland som er verst rammet. Spesielt etter at den USA-finansierte Plan Colombia i 2000 gjorde arbeidsforholdene vanskeligere for de kokaineksporterende gruppene i Colombia, begynte store deler av kokaineksporten fra Colombia å gå via Venezuela, og i 2008 ble det beslaglagt mer kokain der enn i de kokainproduserende landene Peru og Bolivia. I løpet av det siste tiåret har også draps- og kriminalitetsraten i landet vokst kraftig. Drapsraten er for eksempel på 60 pr 100 000 innbyggere – 8 ganger høyere enn den var for 20 år siden – og dette er blant de høyeste drapsrater i verden.

Kontakt Oss

 
   
 
×
 

Register Using FB

By using our facebook register you will be able to register to our site using your facebook account. Once you are registered your data will be saved in our secure facebook database.

 
Register with Facebook