Første stopp på reisen var et julepyntet og frostkaldt Munchen. Heldigvis varmet Shakira godt i Olympiahalle der hennes verdensturné The Sun Comes Out gjorde et stopp denne kvelden. Under Waka Waka (se videoen) ble hun akkompagnert av dansende afrikanske barn på storskjermen. Vi var imidlertid på vei videre for å studere hennes innsats for kolombianske barn, og spesielt de som har måttet flykte fra kokainkrigen på landsbygda i Colombia.

CAZUCA

Fra hotellet i det rolige shoppingstrøket i nord, satte vi kursen for en av de fattigste og farligste av Bogotás bydeler. Sist Golden Colombia var her og rapporterte fra Shakiras arbeid ble vi ranet av små barn med pistol, så denne gangen hadde vi politieskorte. Vi besøkte skolen Gabriel García Márquez som drives av Shakira sin humanitære organisasjon, Fundación Pies Descalzos, og vi besøkte familier som hadde blitt fordrevet fra sine hjem på landsbygda av kokainbandene og nå prøvde å overleve i storbyens slum.

USAQUEN

Tilbake til en hyggeligere side av Bogotá. Usaquén var en tidligere landsby som har blitt «slukt» av Bogotá etter som byen har vokst, og å besøke denne plazaen med de koselige sidegatene er en avholdt søndagsaktivitet for byens innbyggere. Vi slentret gjennom kunsthåndverksmarkedet, spiste ajiaco på klassiske Tienda de Café, og vi så cuenteros og andre gatekunstnere under julelysene på plazaen.

MONSERRATE

Bogotás «hellige fjell» med kirke og restauranter på toppen. Man kommer seg opp enten med en funicular («Fløibane») eller en svevebane («Ulriksbane»). Herfra ser man den veldige metropolen strekke seg milevis utover, og særlig imponerende er opplevelsen i desember når selve fjelltoppen er pyntet til høytiden med kunstferdig julebelysning. Her fikk Lars, Cathrine og Silje reflektere litt over dagens opplevelser (se video).

BOGOTA

Norske Flyktningehjelpen arbeider for flyktningene i Colombia og vi besøkte landdirektør Atle Solberg på hans kontor i Bogotá for å få vite mer om deres arbeid, og om årsakene til denne humanitære katastrofen. Han fortalte også om kokainets rolle i konflikten (se video).

MEDELLIN

Vi fløy til Medellín sent på ettermiddagen, og på hotellet ble Lars møtt av sin kolombianske familie. Han var blitt adoptert nettopp fra Medellín da han var ett år, og hadde vært tilbake og sporet opp familien i august i år! Så gikk turen ut til parken langs Medellín-elven som er internasjonalt kjent for sin spektakulære julebelysning. Silje og Cathrine fikk oppleve julebelysningen ovenfra hengende i en kabel...

MEDELLIN

Om morgenen deltok vi på en adventslysfest for barn som foreningen for landmineofre, Sobrevimap, arrangerte. Der traff vi flere av de vi hadde truffet og intervjuet i forbindelse med reportasjen om kokain og landminer, blant annet Luz Adriana, Jhon Ferney og Oscar. De norske deltagerne dro med seg barna i rundans med «Så gjør vi så når vi...» og nøt samværet med de herlige barna.

BELLO

Da vi var i Altos de Cazucá på søndagen ble vi fortalt både av politiet og innbyggerne om rasene som går i disse bratte, farlige slumstrøkene oppe i fjellsidene som omgir storbyene. Colombia har i år opplevd den verste regntiden på 111 år så i år har det vært spesielt ille. Om ettermiddagen den samme søndagen gikk et ras i Bello, en liten by som er som en forstad til Medellin. Rundt 150 mennesker, de fleste internflyktninger, mistet livet. NRK, som egentlig hadde planer om å være med oss på turen, ringte oss om morgenen og ba oss lage et innslag fra rasstedet.

SAN CARLOS

Etter denne vonde opplevelsen, kjørte vi i fire timer gjennom det voldsomme, irrgrønne Antioquia-landskapet til kommunen San Carlos. Det hadde gått ras i hovedveien, så den siste delen gikk på grusvei oppe i fjellet. San Carlos var en svært sjarmerende og idyllisk liten landsby – men med en dramatisk historie. Her hadde de væpnede kokainfinansierte gruppene utkjempet blodige slag for vel 10 år siden og sivilbefolkningen hadde blitt utsatt både for massakrer og tortur. Over 80% av befolkningen hadde flyktet. Om kvelden besøkte vi fredshuset CARE som tidligere hadde vært de paramilitære sitt hovedkvarter der de hadde utført sine grusomheter. Leder for senteret, Pastora Mira García, viste oss blant annet «Håpets have» de har hengende på veggen der hver av de 257 menneskene som forsvant er representert med en blomst med deres navn på. Etter som deres jordiske levninger blir funnet, blir blomsten erstattet med en sommerfugl. Det er 25 sommerfugler så langt, en av dem er Pastoras egen datter.

VERGEL

Om vi trodde San Carlos lå avsides til, var det ingenting mot bygden (vereda) Vergel. En times klatring med firehjulstrekker på kjerrevei rett opp i fjellet. På veien passerte vi mange fraflyttede hus som det i mange tilfeller bare var ruinene igjen av. Herfra flyktet hele befolkningen etter to massakrer i 2002. De siste to årene har mange av innbyggerne begynt å returnere til sine hjem. Med åkrene er både minelagte og gjengrodde, og livet er mildt sagt vanskelig. Nye fire timer på hullete grusvei der vi kjørte slalom mellom jordrasene brakte oss til flyplassen. Ikke rart at den kolombianske staten har problemer med å kontrollere dette enorme og utilgjengelige landet, og å beskytte innbyggerne mot kokainbandenes aktiviteter.

CARTAGENA

På flyplassen i Cartagena ble vi møtt av det norsk-kolombianske paret Jan-Christian og Eilhin som driver online språkskole fra denne havnebyen som er kjent som en av verdens vakreste. De fraktet oss inn til i gamlebyen i en chiva... se videoen! På Plaza de los Coches rett innenfor bymuren møtte vi dansere og musikere som fremførte den afro-kolombianske mapalé og tre oppdagelsesreisende ungdommer danset rundt i gatene. Og som Lars sa: Vi har ikke engang kommet til hotellet!

CARTAGENA

Vi begynte dagen med å få tilberedet en arepa con huevo på gaten og å slentre litt rundt i byens vakre gater og på den monumentale bymuren som omslutter gamlebyen.

BARRANQUILLA

Midt på dagen ankom vi den siste skolen Pies Descalzos har etablert: La Playa. Et imponerende bygg som har alle faciliteter de dyre privatskolene i landet har. Men denne skolen er gratis, og elevene er enten internflyktninger eller kommer fra de aller fattigste samfunnslagene. Nå i desember hadde juleferien begynt, men det var rikelig med aktiviteter på skolen. Så blir den heller ikke omtalt av Shakira som en skole med som et «lokalsamfunnssenter». Her har barna tilbud om aktiviteter innen kultur og idrett 7 dager uken nær sagt døgnet rundt, og skolen tilbyr også voksenopplæring til de voksne i nabolaget. Skolen tilbyr også riktig og rikelig ernæring til barna; et sultent barn kan ikke lære, som Shakira selv har sagt. En av aktivitetene vi overvar var «Futbol de corazón», en fotballform der kamputfallet også avgjøres av fair play, adferd på banen, og ærlighet og respekt. Barna dømmer kampene selv og gjør så vurdering av de øvrige faktorene etter kampen - hvorpå vinneren kan kåres!

PARQUE TAYRONA

Om kvelden ankom vi stedet der vi skulle bo på standen i nasjonalparken Tayrona. Regnet hadde fart hardt med veien inn til eco-lodgen, så vi måtte ta beina fatt. Se video!

PARQUE TAYRONA

Full avkobling hele dagen. En spasertur bortover stranden ble litt mer dramatisk enn planlagt da vi både måtte forsere en tett regnskog og vade over en 100 meter bred elv. Vi passerte foran huset vi opprinnelig skulle leie rom i som tronet på en klippe over stranden. Det hadde vist seg å være utleid i flere år til et internasjonalt TV-selskap som filmer en realityserie som heter «Paradise Hotel».
Dagen gikk mot slutten mens vi spiste robalo (fisk som smelter på tungen) med arroz de coco (kokosris) og med tidenes tordenvær utenfor.

EXPOARTESANIAS

Vi ankom Bogotá og dro rett til Expoartesanias, en av verdens viktigste kunsthåndverkmesser som arrangeres hver desember i Bogotá. De 880 utstillerne tiltrekker hundretusentalls besøkende, både nasjonale og internasjonale. Kunsthåndverk er en viktig økonomisk aktivitet for mange små lokalsamfunn over hele landet, og organisasjonen Artensanias de Colombia har designere som hjelper dem med formgiving slik at produktene nå også er å finne på High street i såvel Milano som Tokyo. Kunsthåndverk er også viktig for internflyktningene som må søke sikkerhet i byene, og på messen traff vi Barbara Paz som hadde blitt tvunget av kokainbandene til å flykte fra landsbyen sin på Stillehavskysten.

INXILIO

Etter messen dro vi til stadionet Coloseo El Campin der byadministrasjonen satte opp en musikalsk forestilling som et ledd i landets 200-årsjubileum i år. Inxilio betyr «internt eksil» og forestillingen tok for seg interflyktningenes skjebne. Når 280 deltagere var på scenen: blant annet Bogotá filharmoniske orkester med solister, 25 dansere, 25 skuespillere og 150 interflyktninger!

LA CANDELARIA

Etter forestillingen var det tid for å treffe igjen de ulike representanter for Stiftelsen Golden Colombia som hadde vært med de tre på de ulike deler av deres Colombia-reise. Vi ankom den lille plazaen i gamlebyen der Bogotá opprinnelig ble grunnlagt, Chorro de Quevedo, med sine kunstenere og bohemer i fri utfoldelse. Der benket vi oss rundt et bord på klassiske El Gato Gris og oppsummerte...