Fordrivingen



Mot slutten av 80-årene hadde stadig flere narkobaroner begynt å kjøpe opp landjord i Colombia. Dette var delvis en plassering av pengene for å hvitvaske dem (prisen på kjøpene ble oppgitt å være langt lavere enn de egentlig var). Dessuten var det en måte å skaffe seg politisk makt og prestisje på, de store jordeierne hadde alltid vært en betydelig maktfaktor i det kolombianske samfunnet.

De styrtrike narkobaronene hadde imidlertid midler til å forvandle disse gruppene til en profesjonell, dødelig krigsmaskin
Men det var også en annen grunn til at kokainmafiaen søkte ut på landsbygda. På Pablo Escobars tid, hadde kartellene hatt makt i byene, og truet selve landets grunnvoller. Dette hadde staten satt ned foten for – med god hjelp av USA – ved å ta livet av Escobar og arrestere Rodriguez Orejuela-brødrene som drev Cali-kartellet. Nå var ikke lenger byene trygge for kokainbossene, og uansett var gruppene som drev med kokainproduksjon og -smugling nå, mye mindre og svakere enn kartellene hadde vært. Det anslås at det i Colombia utover på 90-tallet eksiterte 200-300 baby cartels eller cartelitos. (Dette var jo ikke lenger karteller – som er en sammenslutning som fungerer som en monopolist – men ordet var kommet til å bli synonymt med kriminalle grupper som drev med kokain).

Disse kokainbossene søkte derfor ut fra byene som nå ikke lenger var trygge for dem, og tok med sine enorme rikdommer og inntekter ut på landsbygda. Dette møtet som der fant sted mellom de tradisjonelle styrende rurale eliter og disse nyrike narkobaronene, skulle bli skjebnesvangert for befolkningen på landsbygda i Colombia og skulle bli den avgjørende faktoren som utløste masseflukten inn mot byene for å berge livet de neste 15 årene.

Det første som skjedde var at narkobaronene overtok
de paramilitære gruppene som de store jordeierne og
andre i den tradisjonelle eliten på landsbygda hadde
opprettet for å beskytte seg mot geriljaen.
Disse gruppene var noen ganske lurvete bander, de var væpnede selvforsvarsgrupper, men hadde skjelden uniformer eller lignende militære trekk. De styrtrike narkobaronene hadde imidlertid midler til å forvandle disse gruppene til en profesjonell, dødelig krigsmaskin. De ansatte tidligere offiserer i den kolombianske hæren som hadde spesialutdannelse i bekjempelse av geriljaen, de etablerte skoler som med instruktører fra terrororganisasjoner både fra Europa og Midt-Østen underviste i de grusomme metoder som ulovlige grupper som ikke er underlagt krigens folkerett, kan benytte. En brutal krigsmaskin ble etablert - som altså ble satt inn mot sivilbefolkningen. Hvorfor?

Det ble skapt et system med arbeidsdeling mellom gruppene som drev med ren narkotikatrafikk, det vil si de som hadde kontakt med kjøpere i utlandet og som styrte smuglerrutene ut fra Colombia. På den annen side styrte de væpnede gruppene – de nye paramilitære og geriljaen – produksjon av kokain og dyrking av koka. Det siste var et nytt fenomen i Colombia. Under de store kartellenes tid var det meste av kokabladene dyrket i Peru og Bolivia, og ble fraktet til Colombia i form av kokabase for å bli videreforedlet til kokain.

sivilbefolkningen ble forvandlet til en sentral brikke i geriljaens virksomhet. Eller som de paramilitære så det: gerilja i sivil
Geriljaen hadde siden slutten av 80-tallet intensivert sin krigføring. FARC hadde i 1986 etablert et eget politisk part, Union Patriotica, men kandidatene og medlemmene til dette partiet var blitt myrdet i hundretalls over hele landet, og geriljaen hadde vendt tilbake til en militær strategi. Den voldsomme veksten geriljaen opplevde fra slutten av 8-tallet, skyldtes hovedsaklig kokainvirksomheten. Kontroll av kokamarker og drift av kokainlaboratorier sikret enorme inntekter som muliggjorde kraftig vekst i rekrutteringen og dermed territoriell ekspansjon. En annen fordel av denne virksomheten for geriljaen var at befolkningen i disse kokadyrkingsområdene kom under deres kontroll og dermed utgjorde en «sosial base» for geriljaen.


Denne sosiale basen var viktig for geriljaen, som også finansierte sin aktivitet med kidnapping av velstående kolombianere mot løsepenger: Befolkningen ble truet til å oppgi hvem som var aktuelle kidnappingsofre, andre ble truet til å vokte de kidnappede; befolkningen ble presset til å stemme på de politikere geriljaen ønsket; alle ble instruert om å rapportere fiendtlige bevegelser (militære eller paramilitære) i området som kunne true geriljaens operasjoner; de som drev legal virksomhet i området ble avkrevet enorme skatter for å finansiere geriljaens virksomhet. I dte hele tatt: sivilbefolkningen ble forvandlet til en sentral brikke i geriljaens virksomhet. Eller som de paramilitære så det: gerilja i sivil.
På møtet med Solberg i Flyktningehjelpen i Bogotá fortalte han oss om hvorfor rundt fire millioner mennsker har måtte flykte fra sine hjem. De kokainfinansierte bandene kjemper om kontroll over territorier, og hvis de føler de ikke kan stole på at sivilbefolkningen er lojale mot dem, blir de rett og slett myrdet eller i beste fall tvunget til å flytte.

I bydelen Altos de Cazucá i Bogotá der Pies Descalzos (Shakiras organisasjon) driver hjelpearbeid, traff Lars, Silje og Cathrine en kvinne som hadde måttet flykte til storbyen med sine tre små barn.
Mange av de som flykter fra volden i området rundt elven Atrato, som for eksempel Santa Rosa og San Juan, ankommer Quibdó som er hovedstaden i fylket Chocó. Dette er et bildegalleri som viser livsbetingelsene (eller mangel på sådanne) for de menneskene som ankommer Quibdó i et forsøk på å redde livet.
The Uprooting is an interactive photo essay that aims to give voice to the displaced, and context to their situation. In three chapters, it traces the story of forced displacement from life on the land, to resilience and survival in the city."



Grusomhetene ble utført i den hensikt å skremme befolkningen fra å opprettholde eller etablere kontakt med fiendlige grupper
De paramilitære gruppene opplevde en voldsom vekst og profesjonalisering utover på 90-tallet. Brødrene Fidel, Vicente og Carlos Castaño, som hadde utgjort en del av Medellín-kartellet og siden ledet Pepes, organisasjonen som bidro til å felle Pablo Escobar, etablerte blant annet den suksessrike ACCU som fordrev FARC fra Urabá-golfen ved den karibiske kysten. I 1997 ble AUC (Autodefensas Unidas de Colombia) dannet med utgangspunkt i denne grupperingen: Colombias forente selvforsvarsgrupper som inkorporerte landets øvrige paramilitære grupper under ledelse av Carlos Castaño. Frem mot slutten av 90-tallet talte AUC over 30 000 mann under våpen.


Uavhengig av hvor stor og profesjonell denne paramilitære hæren var, så kom den oftest til kort mot geriljaen i åpen kamp. Geriljaen hadde drevet krigføring i flere tiår og behersket best både taktikken og territoriet. Og uansett var det den kolombianske hærens hovedoppgave å bekjempe opprørsbevegelser. For AUC var det en nyttig fasade å ha bekjempelse av geriljaen som sin misjon, men det viste seg snart at dette politiske formålet til AUC var et vikarierende argument for å underlegge seg landet.

Lederne for de ulike divisjonene av AUC etablerte seg som krigsherrer i regionene. Dette betød at de ikke bare hadde den militære makten. De styrte også politikken i form av at de bestemte hvem som fikk stille til valg og hvem befolkningen skulle stemme på. Til gjengjeld krevde de av de valgte politikerne at de fikk sin del av de offentlig budsjettene og statlige overføringer, i tillegg til at myndighetene unnlot å slå ned på deres aktiviteter. De bestemte hvem som fikk drive med hva av økonomiske virksomhet, legal økonomisk aktivitet fikk fortsette så lenge den aksepterte å brukes til hvitvasking av de paramilitæres enorme kokaininntekter. De paramilitære håndhevet lov og rett (sin egen) i regionene - og de bestemte altså hvem som som fikk bo der og hvem som fikk bo der og ikke.

AUCs hovedstrategi for å ekspandere sin kontroll, gikk ut på å angripe geriljaens «sosiale base», en moderne versjon av den brente jords taktikk. Ved å angripe sivilbefolkningen som levde i områdene som geriljaen kontrollerte, oppnådde de de at mistet støtten de hadde tiltvunget seg fra befolkningen siden den ikke klarte å beskytte innbyggerne i områdene mot de paramilitæres massakrer og annen terror. Grusomhetene ble utført i den hensikt å skremme befolkningen fra å opprettholde eller etablere kontakt med fiendlige grupper.

De narkostyrte paramilitære gruppene kunne dermed overta kokainvirksomheten i området når geriljaen ble fordrevet. I tillegg drev de paramilitære mange steder sivilbefolkningen på flukt i den hensikt å overta bøndenes land. Som en tidligere leder i AUC senere skulle si det: "Noen gikk foran og drepte, andre kom etter og kjøpte landområder, og atter andre legaliserte dem." Disse områdene ble enten utnyttet til kokainvirksomhet (kokamarker, smuglerkorridorer) eller til annen jordbruksvirksomhet som kunne brukes til hvitvasking av penger og generelt styrke de paramilitæres makt, eksempelvis kvegdrift og palmeoljeplantasjer.

I løpet av AUCs storhetstid fra 1997 til 2005 ble over 170 000 sivile myrdet og minst 30 000 «forsvant». Over seks millioner hektar jord ble stjålet fra flyktningene – et areale som tilsvarer en firedel av Norges landareale.

Alle tragediene som de paramilitære forårsaket var ikke direkte knyttet til kokaintrafikken, men, som forskeren Gustavo Duncan sier: "Behovene for å beskytte narkotrafikkantenes (interesser) ga opphav til private hærer som i tillegg til å styre narkotikaøkonomien, endte opp med å styre resten av økonomien og hele lokalsamfunnet."

Og: "De strategiske gevinstene ved å bruke de sivile som et våpen i krigen fordret at både gerilja og paramilitære visket vekk skillelinjen mellom stridende og sivilbefolkning.